Midt i vår myldrende bydel finnes en festning omgitt av murer og som rommer en verden de færreste av
oss har særlig kjennskap til. Oslo fengsel er Norges største og består av tre avdelinger, avdeling A, B og C. Det er stort sett varetekstfanger som sitter her, og flertallet er utenlandske statsborgere. Vi har møtt fengselsprest Morthen Sørlie, som er forholdsvis fersk i jobben og som skal feire sin første jul bak fengselsmurene. For ham er møtet med fengselsvirkeligheten en ny erfaring. Han betjener avdeling B, det som tidligere gikk under kallenavnet Bayern. En gang var det bryggeri her.

__________________________________________________________________________________
Tekst: Olav Rune Ekeland Bastrup Foto: Lill Beate Eidsheim. Først publisert i Kirkeposten nr. 2-2010.

- Hva har overrasket deg mest i
din nye jobb?
- At det er så stort behov for meg. Presten er en av de fagpersoner i fengslet som får mange henvendelser. Vi nyter en høy grad av tillit både blant innsatte og ansatte. Jeg er også blitt positivt overrasket over den høye etiske standarden blant de ansatte i fengselsomsorgen. Man merker det i måten innsatte blir omtalt og behandlet på. Man opptrer høflig og ordentlig og snakker aldri nedsettende.

- Men å være prest i et fengsel må nødvendigvis være svært annerledes enn å være menighetsprest?

- Det er det. Den største forskjellen er faktisk at min rolle her er helt selvsagt, noe den ikke er i samme grad ellers. Presten er ikke en fremmed som dukker opp ved spesielle anledninger. Han er en helt selvsagt del av fengslets dagligliv. Muslimer etterspør presten i like stor grad som kristne. Ber noen meg om å skaffe Koranen, så hjelper jeg dem med det.

- Finnes det et religiøst liv i et fengsel?
- I høyeste grad. Oslo fengsel har stort sett varetektsfanger, det vil si at jeg som prest møter de innsatte i en akutt fase nokså kort tid etter at noe forferdelig har skjedd, som er årsaken til at de sitter her. Da er det de helt grunnleggende eksistensielle og religiøse spørsmalene som kommer opp - spørsmal som rekker mye videre enn det som har med om du er fange eller fri å gjøre. Det preger
også våre gudstjenester. I kirken for øvrig legges det stor vekt på det talte ord. Her betyr de meningsbærende rituelle handlinger mye mer. Mange innsatte kan jo heller ikke norsk. Men de kan falle naturlig inn i felles rituelle handlinger, som nattverd, bønn, sang og lystenning.
Samtidig forteller dette meg også noe om at svært mange har bakgrunn i en religiøs praksis, de har et språk de kan ta i bruk og som blir ekstra meningsfylt i den situasjon de befinner seg i.

- Tenker du på at mange av dem du er prest for har begatt svrert alvorlige forbrytelser?
- Jeg spør aldri hva en innsatt har gjort med mindre vedkommende ønsker å fortelle selv. Og det har svært mange et stort behov for. Det jeg først og fremst erfarer i møte med innsatte er at grensen mellom dem og oss ikke er så stor som murene rundt fengslet kan få oss til å tro. De innsatte er både en del av en norsk gjennomsnittsbefolkning samtidig som de ikke er det. Jeg tenker overhodet ikke på at jeg skulle ha med en annen slags kategori mennesker a gjøre. Jeg møter dem som jeg møter ethvert annet menneske som tenker og føler slik andre mennesker gjør og som har de samme grunnleggende behov. Menneskeverdet defineres ikke ut fra hva vi har gjort eller hvem vi er. For meg som prest er dette et helt fundamentalt utgangspunkt.

Morthen Sørlie kommer fra mange års prestetjeneste i Gamle Aker menighet, der han har tatt del i et rikt gudstjenesteliv i Oslos eldste kirke. Stillingen som fengselsprest er foreøpig et vikariat i en periode da Oslo domprosti er inne i en
svært omfattende bemanningsmessig omstilling. Hvor lenge han viI fortsette som fengselsprest er derfor usikkert.

- Men jeg er svært glad for å ha fått denne muligheten. Å få være fengselsprest er en svært lærererik opplevelse.