Dømt til å leve det gode liv i Norge
Skrevet av William Lee Adams for Time 12.juli 2010
(Dette er en lett justert Google oversettelse hvor de groveste feilene er rettet.)
Måkene begynner å skrike kl. 6 om morgenen og sigaretter koster for mye, men Lars (41) vet det finnes verre steder å ringe hjem fra. På Bastøy, en øy 74 km sør for Oslo, han og 124 andre beboere bor i fargerike trehytter, spredt over en kvadratmil av skog og slake bakker. I tillegg til å nyte utsikten over den omkringliggende fjorden, går det i ridning og grillfester, tilgang til kino, solseng, og om vinteren, to hoppbakker. Lars' naboer prøver ofte å skjule grunnene til at de er der, men som i de fleste små samfunn blir det sladret. "Jeg prøver å være like snill mot pedofile som jeg er mot narkotikalangere", sier han. Men til tross for all sine prakt er Bastøy ikke et eksklusivt feriested: Det er et fengsel.
Arne Kvernvik Nilsen, Bastøys direktør og praktiserende psykoterapeut, beskriver det som verdens første human-økologiske fengsel -et sted hvor innsatte lærer å ta ansvar for sine handlinger ved å ta hensyn til miljøet. Innsatte dyrker sine egne økologiske grønnsaker, gjør sin søppel om til kompost og omgås kyllinger, kuer, hester og sauer. De driver også fergen som frakter en rekke av dem til skole og arbeidsplasser på fastlandet, de lager sin egen middag (de får lov til å bruke kniver) og hugger ved (med økser og motorsager). Selv om betjentene foretar rutinemessige stoff tester, understreker fengselet at de bygger på en generell tillit og selvregulering: Bastøy har ingen gjerder, vinduene har ikke gitter, og det er bare fem vakter igjen på øya etter kl.15 og i helgene. "De er blant de verste kriminelle i Norge. De er mordere, de er voldtektsforbrytere, de er Hells Angels", sier Nilsen." Men de holder hele øysamfunnet igang."
I en tid hvor land fra Storbritannia til USA takler en eksploderende fengsels befolkning ved å bygge stadig større - og, vil mange si, stadig strengere - fengsler, synes Bastøy som en uortodoks, nesten bisarr, anstalt. Men nordmenn ser øya som legemliggjørelsen av Norges mangeårige straffebestemmelses filosofi: At tradisjonelle, undertrykkende fengsler ikke virker, og at å behandle fanger humant øker deres sjanser til å reintegreres i samfunnet. "Folk i andre land sier at det vi gjør i Norge er galt", sier Lars, som soner en 16-års dom for alvorlige narkotikaforbrytelser. " Men hvorfor har Norge verdens laveste antall mord? Kanskje vi gjør noe som virkelig fungerer."
Land måler tilbakefallsprosenten forskjellig, men selv en ufullkommen sammenligning tyder på at Norges system produserer overveldende positive resultater. Innen to år etter løslatelse har 20% av Norges fanger havnet tilbake i fengsel. I Storbritannia og USA ligger tallet og svever mellom 50% og 60%. Selvfølgelig gir Norges lave nivå av kriminalitet en massiv fordel. Norge har kun 3300 innsatte, noe som gir 70 innsatte per 100.000 personer, mot 2,3 millioner i USA, eller 753 innsatte per 100.000 - det høyeste i verden.
John Pratt, professor i kriminologi ved New Zealand's Victoria University of Wellington og en autoritet på skandinavisk fengsler, mener at hemmeligheten til den lave kriminaliteten i Norge og sine nordiske kolleger er sterke velferdsordninger som reduserer fattigdom og ulikhet - sentrale drivere av kriminalitet. Studier viser at land og stater som investere mer i utdanning, helse og sosial trygghet vanligvis bruker mindre på fengsels systemet. I fjor brukte California 11% av sitt statsbudsjett på fengsler - mer enn de brukte på høyere utdanning. "For marginaliserte befolkninger i Anglo land, fungerer fengselet i økende grad som et slags surrogat for velferdsstaten, sier Pratt. «Det er ikke bare mye dyrere enn å kjøre en velferdsstat, det er også brutaliserende og ofte nedverdigende - noe som har negative konsekvenser for alle."
Trettiseks prosent av fengselsplassene i Norge, inkludert alle de på Bastøy, er klassifisert som lav-sikkerhet. Frynsegoder som ubegrensede telefonsamtaler og opptil fire dager permisjon per måned, virker som lokkemidler for god oppførsel også for de som sitter i andre fengsler: Innsatte ved høy sikkerhetsfengsler kan søke om overføring til enhver tid, og myndighetene er juridisk forpliktet til å vurdere overføring av dem i løpet av siste år av straffen. Og mens forholdene i Norges 52 fengsler varierer, selv de strengeste fasilitetene prioriterer rehabilitering framfor gjengjeldelse. Den maksimale straffen, selv for drap, er bare 21 år. "På et tidspunkt i fremtiden, skal disse menneskene ut i samfunnet, sier Knut Storberget, justisminister. "Hvis du ønsker å redusere kriminalitet, må du gjøre noe annet enn å sette dem i fengsel og låse døren."
Den 8. april tok Norge denne strategien til et nytt nivå ved å åpne Halden fengsel, et maksimum sikkerhets fengsel som tok 10 år og ca 1,3 milliarder kroner å bygge, som ligger i det sørøstlige Norge. Med 252 innsatte, er det landets nest største fengsel - og deres sikreste. Betjentene bruker et system av underjordiske tunneler for å komme seg rundt i fengselet, og en 6 m høy betongmur går rundt området. Men, etter veiledning fra det regjerende Arbeiderpartiet, harde tegn på fengsling ender der. Ifølge en stortingsmelding fra 2008, "jo mindre forskjell mellom livet i og utenfor fengselet, jo lettere blir overgangen fra fengsel til frihet."
Med det i tankene, laget arkitektene Halden fengsel for å etterligne en liten landsby som på en måte å minne fanger på at de fortsatt er en del av samfunnet. Hans Henrik Høilund, en av Haldens arkitekter, beskriver fengselet som «en jernhånd innpakket i en silke hanske. "For å unngå et institusjonelt preg, er det ytre laget ikke av betong, men tegl, galvanisert stål og lerk. Trær dekker muren, som er avrundet på toppen, Høilund sier, "så det er ikke så fiendtlig. "På innsiden, cellene ligner på velutstyrte internatskole rom, med flatskjermer og minikjøleskap. Designere valgte lange vertikale vinduer på rommene, fordi de slipper inn mer sollys. Og hver 10. til 12. celle deler en stue og et kjøkken, som ligner på en Ikea utstilling. "Mange av fangene kommer fra dårlige hjem, så vi ønsket å skape en følelse av familie, sier arkitekt Per Højgaard Nielsen. For å bevare viktige bånd til den innsattes familie og for å redusere spenninger, har fengselet et toroms hus hvor innsatte kan være vert for gjester over natten.
"Straffen skal være at du må sitte i fengsel, ikke å miste dine rettigheter som borger", sier Terje Moland Pedersen, statssekretær. Ved å bygge på det såkalte " normalitets prinsippet forventer fengselet at innsatte skal tilbringe mesteparten av dagen sin utenfor sine celler. Fra åtte om morgenen til 8 om kvelden, organiserer betjentene aktiviteter i joggeløyper og på en fotballbane, i et snekkerverksted, et profesjonelt trenings kjøkken og et innspillingsstudio. "Når fangene kommer, er mange av dem i dårlig form, sier Are Høidal, Haldens direktør. "Vi ønsker å bygge dem opp, gi dem selvtillit gjennom utdanning og arbeid og få dem ut som bedre mennesker."
Sterke relasjoner mellom innsatte og betjenter bidrar også til rehabilitering. I motsetning til sine kolleger i USA og Storbritannia, som ofte blir sett på som nøkkel-dreiere, kan Norges fangevoktere nyte en opphøyet status. De gjennomgår et år med teoretisk opplæring og et år med praktisk opplæring ved Fengselsskolen. De bærer ikke våpen - noe som skaper unødige sosial avstand og trusler - og de tiltaler fanger med fornavn og trener og spiser mat med dem. Den respekten de får fra fanger stammer, for det meste, av takknemlighet, ikke frykt. " Tjue prosent av betjentene burde ikke jobbe med mennesker - eller dyr, sier Lars, innsatte på Bastøy. "Men de andre 80 % mener det er deres oppgave i livet å hjelpe folk. Det tror jeg gjelder de fleste av dem."
Kritikken av Halden har blitt dempet, men den eksisterer. For øyeblikket står utlendinger for 32% av Norges innsatte, og Per Sandberg, nestleder i det konservative Fremskrittspartiet, er bekymret over at Haldens høye standard vil lokke flere organiserte kriminelle til landet. "Utenlandske kriminelle kommer til Norge fordi de vet det finnes gode fasiliteter for dem og kortere dommer i forhold til de i Romania eller Bulgaria, sier han. Selv om han ikke er begeistret for at regjeringen brukte 6 millioner kroner på kunst i Halden fengsel, er hans viktigste innvending at utlendinger ikke bør utnytte velferdssystemet: "Halden skal kun være for norske kriminelle".
Men i det store og hele er Norges kulturelle verdier og holdninger mot kriminalitet at det ikke er noen grunn til å presse på for strengere straffer eller strengere fengsel. I Halden ser lokalsamfunnet fengselet som en mulighet for jobb, ikke som noe å frykte. De fleste norske fangene utgjør ikke noen alvorlig trussel mot samfunnet. Nesten tre fjerdedeler av de som ble løslatt i 2009 hadde tilbrakt mindre enn 90 dager i fengsel for forbrytelser som fyllekjøring og simpelt tyveri, og det samme året etterforsket politiet bare 29 drap i et land på 4,8 millioner mennesker. Bastøys politikk overfor rømlinger viser hvor lite folk bekymrer seg for kriminelle ute i samfunnet. Nilsen, direktøren, gjør en avtale med innsatte når de kommer. "Hvis du rømmer, må du ringe oss så snart som mulig så vi vet du er OK, da trenger vi ikke å sette igang en leteaksjon med helikopter", sier han, og bemerker det har kun vært tre hendelser i de siste to årene. " De ringer alltid og sier fra når de er trygt i land.
Den nasjonale medienes fremstilling av kriminalitet bidrar også skape til toleranse for Norges fengselsvesen. De fleste aviser lever av abonnement heller enn kiosk salg, slik at de ikke er så avhengig av sensasjonelle overskrifter. Og skrivestilen er mindre emosjonell, den er mer saklig enn i andre land. I sin bok When Children Kill Children: Penal Populism and Political Culture, sammenlikner den amerikanske kriminologen David Green britiske mediers reaksjon på en drapssak der barn har torturert og drept et annet barn med en lignende sak i Norge. De britiske aviser, skriver han, fremstilte drapet som "alarmerende symptomatisk for inngrodd moralsk forfall i Storbritannia. "De norske avisene presenterte saken som et tragisk engangstilfelle, og krever profesjonell hjelp for å lette rask reintegrering av guttene som stod bak ugjerningen. "I Norge blir ekstrem vold sett på som avvikende hendelser, ikke symptomer på nasjonalt forfall.
Til tross for eksepsjonelle forhold i norske fengsler er det fortsatt en utfordring å forberede de innsatte på et liv i frihet. Thomas Mathiesen, grunnlegger av Norsk forening for kriminalreform (KROM) og professor ved Universitetet i Oslo, sier at gode fasiliteter ikke betyr så alt. "Hvis du vurderer muligheten for å tilbringe tre måneder eller tre år i et hotell som Continental i Oslo med vakter rundt omkring, kan du selv forstå at selv det mest humane fengslet representerer en rekke problemer."
Regjeringen er enig. Selv om de ikke har noen planer om å stenge sine fengsler helt, er det et mål å utvide alternative sanksjoner som elektronisk overvåking, som for tiden gjør at rundt 100 kriminelle dømt til fire måneder eller mindre kan sone sin dom hjemme, noe som begrense avbruddet i familielivet.
Regjeringen er også opptatt av å bygge flere såkalte åpne fengsler som Sandaker hybelhus som ligger i Oslo sentrum. Det ligger i første etasje i en boligblokk, Sandaker huser 16 innsatte som jobber i byen i løpet av dagen og går tilbake til leiligheten på kvelden. For å bli løslatt, må beboerne (de kalles ikke innsatte ) først ha jobb eller skoleplass. Lars Øster, leder på Sandaker, sier at å tillate domfelte å tilbringe den siste tiden av dommen på hybelhuset letter deres overgang fra fengsel til frihet. Beboere betaler husleie, vasker sine egne klær, får bruke mobiltelefon og har tilgang til internett - mange for første gang i sitt liv. "Fengslene er som bobler. De er trygge, du har alltid mat, du vet hva du kan forvente," sier Øster. "Her kan du møte virkeligheten og forberede deg mentalt og praktisk for livet på utsiden."
Tilbake på Bastøy, Lars har tenkt på livet på utsiden i ni år - de første åtte i et høy sikkerhets fengsel, og det siste året på øya. Til tross for idylliske scener som gård, fjord og frisk luft, Bastøy straffer ham hver dag. Jada, han vet nå at kyr er mer hengivne enn hester, men det gjør ikke opp for å måtte se sine fire barn vokse opp uten at han får være tilstede. "Det gjør deg trett, sier han, og påpeker at han må telles av vakter fire ganger om dagen, må avlegge tilfeldig urinprøver og må gå tilbake til sin hytte kl. 23:00 hver kveld. "Jeg er voksen nå," sier han. "Jeg er for gammel for dette."
Men han har fortsatt to år igjen før prøveløslatelse. I mellomtiden driver han et sykkel verksted i en ombygd bod og organiserer grupper for innsatte som ønsker å bli bedre fedre. Han er aktiv i fengselssamfunnet, men sier han ikke vil savne det. "Jeg vet ikke om jeg skal begå kriminalitet eller bruke narkotika igjen," sier han tar et drag på en sigarett. "Jeg håper ikke det, jeg ønsker ikke å besøke dette stedet igjen." Dersom norske fengsler oppfyller sitt mål, vil han ikke det. |
